Handelsforholdene mellom Europa og Mercosur-landene går gjennom en ganske delikat periode, og biodiesel har blitt den viktigste kilden til spenninger. I de siste ukene har nye reguleringer som vurderes i Brussel forårsaket en reell hodepine for argentinske eksportører, som ser sitt viktigste utenlandske marked potensielt stenge på et slag under påskudd av miljøvern.
Situasjonen har eskalert i en slik grad at den argentinske regjeringen, sammen med representanter fra privat sektor, har lansert en diplomatisk offensiv i Brussel for å forhindre at sporbarhets- og karbonavtrykkskrav blir en uoverstigelig barriere. Innsatsen er høy, ettersom søramerikansk industri setter sin konkurranseevne mot lokale europeiske produsenter på et sjakkbrett der hvert trekk teller.
Ekte bærekraft eller industriell proteksjonisme?
Fra biodieselsektoren i Argentina har autoritative stemmer som Federico Martelli gjort det klart at disse restriksjonene er mer et svar på en egoistisk industriell beskyttelsesstrategi enn på genuine miljøhensyn. Ifølge produsenter har landet opprettholdt et stabilt soyabønneareal i over femten år, uten å gripe inn i stedegne biomer, noe som direkte motsier den europeiske antagelsen om at denne aktiviteten fremmer avskoging.
Det er slående at Argentina, til tross for at de oppfyller de strengeste internasjonale standardene, nå må demonstrere hver eneste detalj i produksjonskjeden sin trinn for trinn for å unngå utestengelse. Industriledere insisterer på at produksjonen deres er blant de mest effektive i verden, og at EU bruker grønn retorikk for å favorisere sine egne oljeproduserende bønder, noe som ikke faller i god jord i produsentprovinsene.
Santa Fe-motoren under press
På bakkenivå merkes effekten av disse tiltakene sterkest i industrikorridoren i Stor-Rosario og ved havneterminalene i San Lorenzo og Timbúes. Det er der hoveddelen av soyabønne-knusekapasiteten er konsentrert , og der i fjor ble 280 000 tonn argentinsk biodiesel behandlet , med eksport nå truet og til slutt ender opp i europeiske drivstofftanker. Hvis denne flyten stoppes, kan slaget for sysselsettingen og den regionale økonomien bli historisk.
Tallene fra næringsforeningene er svimlende, og anslår at i et frihandelsscenario kan én million tonn eksporteres årlig, noe som representerer en viktig kilde til utenlandsk valuta for landet. Med de nåværende restriksjonene er tapene imidlertid allerede mellom 250 og 300 millioner dollar årlig, et tall som setter levedyktigheten til mange industrielle virksomheter i Santa Fe Up River-regionen i fare.
Dominoeffekten på små og mellomstore bedrifter og andre markeder
En annen frykt som truer sektoren er at store olivenoljeprodusenter vil forsøke å omdirigere all produksjonen sin til hjemmemarkedet etter hvert som den europeiske importen tørker ut. Dette kan føre til konkurs for små og mellomstore bedrifter (SMB-er) som allerede er i faresonen på grunn av priser og det nye juridiske rammeverket som for tiden forsyner innenlandsk forbruk, og skape en fullstendig forstyrrelse i verdikjeden som til slutt vil påvirke arbeiderne ved de minste fabrikkene.
Videre har klimaet i Brussel blitt spesielt fiendtlig etter den nylige utestengelsen av andre søramerikanske produkter, som visse typer kjøtt, noe som tjener som en advarsel til biodieselindustrien. Argentinske forhandlere, ledet av personer som Gustavo Idígoras fra Oljeindustriens kammer, vet at de ikke kan senke garden hvis de ikke vil at produktene deres skal lide samme skjebne og bli ekskludert fra EU-markedet på grunn av en teknisk detalj.
Gjensidighet og fremtiden til Mercosur-avtalen
I all denne uroen er frihandelsavtalen mellom Mercosur og EU et fremtredende tema i diplomatiske diskusjoner. Argentinske representanter krever like konkurransevilkår og ekte gjensidighet; ideen er enkel: Hvis Europa ønsker å selge sine produserte varer i Sør-Amerika, må det være villig til å akseptere argentinske landbruksprodukter som overholder regelverket og skaper kvalitetsjobber.
Til syvende og sist er det som avgjøres i disse tekniske og diplomatiske møtene fremtiden til en sektor som er nøkkelen til energiomstillingen og handelsbalansen. Det er viktig at partene finner en rimelig likevekt som gjør at de kan nå klimamålene uten å straffe en industri som har bevist sin effektivitet i årevis, på en urettferdig måte. Resultatet av denne kampen vil utvilsomt avgjøre eksporttakten og den økonomiske helsen til produsentregionene i de kommende årene.
