For noen dager siden ratifiserte Rådet for Den europeiske union sitt mål om å oppnå minst ett 27% fornybar energi i sluttforbruk i år 2030. Dette rådsforslaget er i konflikt med målsettingen til Europaparlamentet, som forsvarer en prosentandel på 35 %, og til og med med de mest ambisiøse målene til EU-kommisjonen selv.
Rådets vedtak var overraskende, da det kom bare en uke etter at europeiske ledere som f.eks Mariano Rajoy, tidligere spansk president, eller den franske presidenten, Emmanuel Macron, forsvarte i Paris behovet for å øke tilstedeværelsen av rene energier, under One Planet Summit.
Mekanismene for å sikre overholdelse av dette målet vil være innrammet innenfor styringen av Energiforbundet, et program som søker å koordinere innsatsen til medlemslandene. Hensikten er å garantere felles retningslinjer som tillater oppnåelse av minst 27 % gjennom kontroll- og koordineringsmekanismer.
Spania har vist en positiv vurdering av den foreslåtte reguleringen, noe som forenkler administrative prosedyrer for installasjon av fornybare energikilder, etablerer nye forpliktelser knyttet til deres penetrasjon i transportsektoren, og presenterer objektive kriterier for å evaluere medlemsstatenes fremgang på denne fronten. Disse tiltakene, ifølge den spanske regjeringen, er nøkkelen til å fremskynde energiomstillingen.
El Energidepartementet Spanish deler rådets visjon, og fremhever at det ikke skal være diskriminering eller krysssubsidiering mellom forbrukere, og at alle må bidra rettferdig til kostnadene for elektrisitetssystemet, uavhengig av om de er egenforbrukere eller ikke.
En sentral beslutning er at innen 2030 må statene reflektere i sine respektive Nasjonale energi- og klimaplaner hvordan de skal samarbeide med andre europeiske stater for å oppfylle 15 %-sammenkoblingsmålet. Denne målsettingen søker å forbedre integreringen av fornybar energi mellom naboland, prioritering av samarbeid og delt infrastruktur.
Hvert annet år vil det bli gjennomført en gjennomgang av landenes fremgang i forhold til dette samtrafikkmålet. Hvis det oppdages forsinkelser, vil Kommisjonen ha fullmakt til å gripe inn og samarbeide med medlemsstatene for å finne løsninger som fremskynder prosessen.
Viktigheten av å oppnå et minimum av 15 % i samtrafikk Det er avgjørende for land som Spania, som i stor grad er avhengig av sammenkoblinger for bedre å integrere fornybar energi. Dette er faktisk et av aspektene som etterspørres mest av den spanske regjeringen, gitt dens strategiske rolle i å oppfylle sine forpliktelser.
Fornybare mål og Parisavtalen
Etablere mål for bruk av fornybar energi i Den europeiske union utgjør en vesentlig del av forpliktelsene som er oppnådd i Paris-avtalen mot klimaendringer. Hovedmålet med denne pakten er å begrense økningen i globale temperaturer ved 2ºC i forhold til førindustrielt nivå. For å oppnå dette har EU forpliktet seg til å redusere minst 40 % av sine klimagassutslipp innen 2030, med 1990-nivåer som referanse.
Utvidelsen av subsidier til termiske anlegg er et annet debattpunkt innenfor europeisk energipolitikk. Disse subsidiene søker å kompensere eierne av disse anleggene for å forbli en backup i tider når fornybare kilder, som sol eller vind, ikke er tilgjengelige. Dette tiltaket har imidlertid blitt kritisert av flere sosiale og miljømessige organisasjoner, som mener at subsidiering av fossile energikilder strider mot Parisavtalens mål.
El EU-kommissær Arias Cañete foreslått at fra og med 2020, termiske kraftverk som slipper ut mer enn 550 gram CO2 per kilowatt/time produsert strøm ikke mottar disse subsidiene. Til tross for dette gikk medlemslandene med på en gradvis reduksjon av disse betalingene fra og med 2025, for å eliminere dem før 2030.
Frankrike, Danmark, Portugal og andre land støttet drastisk reduksjon av kullbruk, mens andre som Polen og Ungarn var mer motvillige på grunn av deres høye avhengighet av denne ressursen. Dette gjenspeiler forskjeller innen EU i hastighet og tilnærming til å oppnå helt ren energi.
Biodrivstoff og deres rolle i energibærekraft
Som for biodrivstoff, foreslo EUs energiministre at innen 2030 kommer minst 14 % av drivstoffet som brukes til transport fra biodrivstoff. Dette målet har blitt sett på som nøkkelstøtte for denne sektoren, men det skaper også kontrovers. Det fryktes at økningen i førstegenerasjons biodrivstoff, slik som de som stammer fra palmeolje eller soya, vil konkurrere med avlinger beregnet på mat, noe som kan gi problemer med matforsyningen. For å motvirke dette foreslo kommisjonen å begrense kvoten til 3,8 %.
Flere miljøorganisasjoner som Greenpeace og SEO/BirdLife har imidlertid uttrykt bekymring for presset mot biodrivstoff. De hevder at dette tiltaket kan bremse fremgangen til andre teknologier som elbilen, som på lang sikt kan tilby en mer effektiv og renere løsning for transport.
Den fortsatte debatten om biodrivstoffets rolle er avgjørende for EUs energifremtid. Til tross for at den er en renere kilde enn fossilt brensel, er produksjonen fortsatt under gransking på grunn av sideeffekter på arealbruksendring og konkurranse med matvekster.
Det er av denne grunn at grønt hydrogen har begynt å vinne terreng som et levedyktig alternativ til biodrivstoff. Mens det fortsatt er i en tidlig fase av utvikling og implementering, lover dette elementet å tilby en langsiktig løsning, spesielt for sektorer der elektrifisering er vanskelig. Det forventes at fremskritt innen hydrogenproduksjon og -lagring kan bidra betydelig til å oppfylle EUs energimål.
