Landsbygda i Spania opplever en uro som få forventet for bare et par år siden. Det som på papiret ser ut til å være en ideell løsning for energiomstillingen – storskala biometanproduksjon – har møtt en vegg av offentlig harme i flere autonome regioner. Innbyggere i byer i Córdoba, Cáceres og Cuenca har gått fra første overraskelse til en tett organisert kampanje for å forhindre at det de kaller «megakraftverk» bygges et steinkast fra hjemmene deres.
Det er ikke slik at folk systematisk er imot fornybar energi, langt ifra. Problemet, ifølge talspersoner for de ulike STOP-plattformene som har sprunget opp som paddehatter, er modellen som påtvinges. De klager over at sirkulærøkonomien blir skrytt opp, mens det i praksis planlegges biogassanlegg i Spania med motstridende modeller som tar sikte på å behandle tusenvis av tonn organisk avfall , ofte brakt fra fjerne provinser, og dermed gjøre byer om til det de allerede kaller «offersoner».
Castilla-La Mancha setter bremsene på etter en strøm av kritikk
Presset har vært så intenst at regjeringen i Castilla-La Mancha har måttet iverksette tiltak for å roe ned spenningene. Etter massive demonstrasjoner, som den som marsjerte gjennom gatene i Cuenca på regionens nasjonaldag, har den regionale administrasjonen annonsert at den vil publisere et dekret for å regulere disse anleggene. Denne lovgivningen vil stanse alle prosjekter som for tiden er i godkjenningsprosessen, og gi dem opptil to år til å tilpasse seg mye strengere krav.
Beboerforeninger i La Mancha, som har sendt inn over 15 000 innsigelser, er fortsatt skeptiske. De mener denne politiske manøveren er en forsinkende taktikk, men setter pris på at diskusjoner i det minste er i gang om minimumsavstander på 2.000 meter fra boliger. Frykten for vond lukt og insektangrep er ikke ubegrunnet; det er en realitet som allerede møter innbyggere i kommuner der disse næringene opererer uten tilstrekkelig filtrering.
Extremadura og frykten for industrialiseringen av avfall
I Extremadura er situasjonen ikke mye annerledes. I Miajadas, kjent for sin mektige tomatindustri, er bekymringen på sitt største. Politiske grupper og lokale foreninger advarer om at disse plantene kan skade imaget til områdets kvalitetsprodukter. Det snakkes åpent om en «grønn kolonisering» av territoriet , der selskaper som ikke betaler skatt i regionen kommer for å drive forretninger, og etterlater seg miljøproblemer og lastebiler lastet med avfall fra andre områder.
Innbyggerplattformer i Oliva de Plasencia og Granja de Torrehermosa krever åpenhet, noe de sier har manglet i stor grad. De kritiserer det faktum at prosjekter utformes på avsidesliggende kontorer uten å ta hensyn til meningene til de som bor der. Forestillingen om at biogass alltid er positivt, rystes når man analyserer kontroversen rundt fremveksten av nye biogassanlegg og de potensielle helsekonsekvensene fra utslipp av gasser som ammoniakk og hydrogensulfid, som kan gjøre livet surt for alle hvis anlegget er for nært.
Kampen for ren luft i Baena
Lenger sør mot Andalusia har konflikten i Baena dreid seg om nærheten til et foreslått biometananlegg til sentrum, bare halvannen kilometer unna. Der påpeker den lokale plattformen at byen allerede vet hvordan det er å håndtere luktproblemer på grunn av olivenoljeindustrien, og er ikke villig til å la situasjonen forverres. De hevder at det finnes mye mer moderne og mindre invasive teknologiske alternativer til olivenpressrester som ikke innebærer å bygge et massivt industrianlegg ved siden av skolene og helsesentrene deres.
Det som synes klart er at konflikten ikke vil bli løst over natten. Mens selskapene hevder at de strengt følger gjeldende lovgivning, har innbyggerne bestemt seg for at deres velvære er uvurderlig. Debatten om hvor disse anleggene skal plasseres og hvem som skal kontrollere avfallet de håndterer er mer levende enn noensinne, noe som gjør det klart at fremtiden for energi i Spania uunngåelig vil avhenge av sosial enighet og genuin deltakelse fra folk som bor i landlige områder.
Kort sagt har spredningen av disse industriprosjektene skapt en samlet front over store deler av landet som krever langt strengere reguleringer. Innbyggerne er ikke imot teknologiske fremskritt eller bærekraft, men de insisterer på at disse kompleksene etableres fornuftig, med respekt for trygge avstander og sikring av at luftkvaliteten og den økonomiske fremtiden til de berørte regionene ikke settes i fare av avfallshåndteringspraksiser som ser ut til å gagne store selskaper mer enn kommunene selv.
